Å tilgi er en gave til seg selv

Nytt år. Mor og tenåringsdatter er ute for å lufte hodet...

Vi rusler en tur i Skråvika 1.nyttårsdag. Hun blir snart 14. Jeg tenker på hvordan tiden har gått siden hun ble født. Vi går langs strandkanten. Bølgene slår og truer med å gjøre oss våte. Tenåringen har selvfølgelig LAVE HVITE Converse på beina. Som seg hør og bør når man er tenåring. Praten går. Bilder taes av strand, vind, trær og svaberg. Stemningen er god. Kanskje et bilde kan brukes som profilbilde?...

Tankene dras inn mot livets rariteter. Evnen til å tilgi. Disse tankene kan brukes i de fleste situasjoner i livet. Tenåringen sier at det hjelper ikke skylde på noen når du selv har det vondt. Det er så riktig. Samtidig vanskelig. Vi må kunne tilgi de vi møter på vår vei. Hvis alt ikke gikk helt etter planen. Noe det ikke alltid gjør mellom mennesker. Vi gjør så godt vi kan på vårt eget plan. Til enhver tid. Uansett, så gjør vi det. Faktisk. Men det betyr ikke at det vi gjør er rett, riktig eller fint.

Relasjoner mellom mennesker. Hardt og brutalt. Også mange ganger det beste. Vi trenger gode relasjoner. Vi trenger flokken vår.

Evnen til å tilgi. Vil være noe av det viktigste man gjør. Det er ditt liv og du bestemmer hva som skal gjøre vondt. Tenåringen grubler. Mamma´n grubler. Sammen lufter vi hodet. 1. nyttårsdag i 2015. Et nytt år. Nye muligheter. Vi lærer hele tiden, hvis vi vil. Vinden gjør bølgene store. Akkurat som livet. Noen ganger blåser det store bølger og det er tungt å komme i land. Vi reflekterer. «Det vil bare gjøre vondt i mitt hjerte, hvis jeg ikke tilgir.» Jeg tenker at det er noe av det beste jeg kan lære bort. Til min tenåring.  Uansett hvilke bølger som kommer, store eller små.

Frihet i hjerte. Er evnen til å tilgi. Alle har sin historie. Alle møter vi forskjellige mennesker. Alle har sin vei.

Alt det beste for ditt 2015 - Elise