Vi bor i et demokrati, eller?

I Østlands-Posten de siste dagene kan jeg lese at jeg prostituerer meg for å «komme inn i de riktige kretser», at jeg ikke bryr meg om fakta og planer, og da jeg blogget første gang om Grandkvartalet i oktober 2015, fikk jeg høre at jeg kun var opptatt av at utbygger Finn Erik Røed skulle få svømmebasseng i hagen (!)

Jeg skal ikke legge meg ned på samme nivå som dette, og det er heller ikke derfor jeg skriver.

Jeg skriver fordi jeg er en ekte grasrot-arbeider som drives av engasjementet for det jeg tror på. I dette tilfelle har jeg valgt å engasjere meg i Grandkvartalet saken, som jeg også gjør i flere andre saker i byen vår.

Jeg er så stolt. Så stolt av byen vår, og jeg ønsker at den skal få oppleve å nå sitt mål om å bli en levende og «ekte fjordby». For meg er det helt klart at Grandkvartalet vil kunne være en viktig del i akkurat det. Akkurat som plasseringen av toget har noe å si, og akkurat som etablering av gjestebrygge har noe å si. Alle disse sakene er jeg engasjert opptatt av, fordi de alle spiller en stor rolle for vekst, handel og et levende sentrumsliv.

Tirsdag 19. April var en utrolig fin kveld. Da var vi så spente, vi i støttegruppa til Grandkvartalet. Vi ønsket å bidra til mer informasjon, mer kunnskap og mer trygghet for at våre medborgere skulle kunne ta sin egen beslutning i saken. Vi ønsket at de som var der skulle finne ut hva som er riktig for dem. Ikke om det var ja eller nei.

Det heter demokrati. Jeg ønsker å bidra til en konstruktiv debatt og til mer kunnskap om byutvikling. Jeg ønsker å få de unge på banen, jeg vil høre hva de ønsker seg. Kvelden på Sanden ble en stor suksess, og det rørte meg sterkt da flere reiste seg og fortalte hva som var viktig for dem under åpen mikrofon. Dessverre så var det ikke alle som fikk med seg det. Det som faktisk er verdien for en kommune. Det å høre hva folket selv har å si.

Denne saken har tatt en trist vending i byen vår og i spaltene til Østlands-Posten. En vending som ikke lenger handler om sakens kjerne. En vending som gjør at de unge ikke tør å ytre seg i fare for å bli «hengt ut». Jeg blir så trist på vegne av hele byen vår at vi er kommet dit, at det er «farlig» å mene noe.

Hvis vi alltid skal kritisere andre fordi de har en annen mening en oss selv, så vil det kun gå utover byen vår, samholdet og en konstruktiv høringsprosess hvor verdien ligger i at alle som ønsker det sier sin mening. Jeg mener at verdien ligger i dialogen mellom mennesker, og det at mennesker faktisk engasjerer seg i eget nærmiljø.

Vi er nå inne i en politisk høringsprosess, og den er til for at alle som ønsker det skal få komme å si hva som opptar de og hva de mener er best. Men for at folk skal bry seg må de også få spillerom til å gjøre nettopp det. Min oppfordring er at vi må gi venner, naboer, familie og kolleger lov å anerkjennelse til å engasjere seg.

Uten engasjement vil byen vår lide og veksten i næring, arbeidsplasser og befolkning stagnere og sakte men sikkert dø ut. Larvik trenger folk og vi må åpne opp for samarbeid, gode dialoger og dra lasset sammen for at det skal skje utvikling i byen vi alle er så glad i.

Ja til en levende by i fremtiden!