Den samme bilturen annenhver søndag. Den samme unaturlige stillheten.

Jeg stirrer tomt inn i garasjeveggen... presser tennene hardt sammen. Selv etter nesten 15 år låser kjevemusklene seg, annenhver søndag.

Vi mennesker får alle «vår dose» med avskjeder i løpet av et liv. For medlemmer i en skilt familie er avskjeder en del av hverdagen. En vond, og unaturlig del.

Derfor er det ikke sikkert vi takler dem så bra. Det kan hende kjeven låser seg.

Bilturen jeg tar annenhver søndag er alltid stil...

Det er snart nytt år og nye muligheter. Jeg ønsker derfor å takke deg som har heiet, gledet, styrket og motivert meg og Sense frem i tre flotte år. Jeg er veldig takknemlig!

I mai 2014 startet jeg enkeltmannsforetaket «Elise design» etter nesten fire flotte år i markeds-utfordreren, Vestfold Blad. Tiden var nå moden for å satse på egen bedrift, noe jeg visste jeg skulle, en gang. 

Jeg hadde jobbet cirka et halvt år som designer og digital rådgiver i Elise design da det tikket inn en forespø...

Elise Landa har alltid vært veldig engasjert i arbeid med barn og unge. Nå har hun inngått en avtale med Larvik kommune om nettkurset Trygge Digitale Foreldre.

Nettkurset Trygge Digitale Foreldre har blitt kjøpt av Larvik kommune for å utdanne foreldre som har barn i klassetrinnene 3, 6 og 8.

– Det kommunen gjør, er ganske unikt i Norge. Larvik kommune har tatt en posisjon med den digitale satsingen si allerede, og dette nettkurset er en del på veien til en enda større satsing, sier Elise.

Hu...

En fredagsmorgen på en barneskole i Skien går jeg med spente skritt inn døra. Jeg skal få lov til å møte 7A og 7B denne dagen.

Det er litt rart dette med skole. Det er akkurat som jeg blir litt rettere i ryggen av å være der. Litt ekstra spent og litt ekstra nervøs. Klokka ringer inn til første time og jeg merker at pulsen slår litt raskere. Nå kommer de!

Klasserommet fyller seg sakte opp med glade og forventningsfulle barn. En på første rad sier; «Hei, skal vi ha deg i dag»? Jeg svarer at «ja...

I Østlands-Posten de siste dagene kan jeg lese at jeg prostituerer meg for å «komme inn i de riktige kretser», at jeg ikke bryr meg om fakta og planer, og da jeg blogget første gang om Grandkvartalet i oktober 2015, fikk jeg høre at jeg kun var opptatt av at utbygger Finn Erik Røed skulle få svømmebasseng i hagen (!)

Jeg skal ikke legge meg ned på samme nivå som dette, og det er heller ikke derfor jeg skriver.

Jeg skriver fordi jeg er en ekte grasrot-arbeider som drives av engasjementet for de...

Tenk hvis vi i fremtiden kunne kjenne en stolthet. En stolthet over å ha lagt til rette for bærekraftig byutvikling for menneskene i Larvik?

Så var vi der igjen at prosjektet Grandkvartalet ligger ute på høring, det for andre gang på kort tid. Jeg mener at ingenting har endret seg siden sist vi var her. «Grandkvartalet er Larviks mulighet til å vokse og møte målet om å bli en stolt fjordby med befolkningsvekst i fremtiden».

Jeg har sett på endringene som ligger i det reviderte forslaget til r...

Nytt år. Mor og tenåringsdatter er ute for å lufte hodet...

Vi rusler en tur i Skråvika 1.nyttårsdag. Hun blir snart 14. Jeg tenker på hvordan tiden har gått siden hun ble født. Vi går langs strandkanten. Bølgene slår og truer med å gjøre oss våte. Tenåringen har selvfølgelig LAVE HVITE Converse på beina. Som seg hør og bør når man er tenåring. Praten går. Bilder taes av strand, vind, trær og svaberg. Stemningen er god. Kanskje et bilde kan brukes som profilbilde?...

Tankene dras inn mot livet...

Jeg kom til Larvik en sommerdag på slutten av 90-tallet. For en ekstremt sosial rogalending, tok det ikke helt av. Det som ble sagt om byen, ble skrevet på en flyers på Petter Wessel. Velkommen til byen som har egen strippeklubb...

Ja! Det var det de sa, tyskerne og danskene.

Jeg husker også mitt første møte med Horoskopet som var der folk samlet seg på 90-tallet. Jeg husker hvordan folk så litt rart på hu som kom fra et annet sted. Tør vi å hilse på hu da tru?...

Men det er heldigvis mange å...

Så kom dagen da jeg dro ALENE på konferanse...

Jeg hadde lenge tenkt på at jeg må bli flinkere til å benytte meg av tilbudene som finnes rundt meg. Flinkere til å fylle på med GODE ting. Flinkere til å strekke ut en arm....til en fremmed (Les sidemann) Som frilanser må man drive seg selv fremover hele tiden. Det er ingen kolleger som motiverer, ingen sjef som sier at dette skal være ferdig til i morgen. Ingen kolleger som spørr hvordan har du det i dag. Så da jeg TILFELDIGVIS fikk se invitasjon...